PROSJEKT : " PÅ DYPT VANN"

En liten avhandling om å hive seg rundt på impulsen og gjøre noe man ikke kan...

Det hele begynte med at mamma hadde lovet datteren min ny stakk til 17. mai, fordi den hun hadde var rett og slett blitt for stutt! Og datteren min har hatt stakk/stakker siden hun var 3 mnd. gammel, og som sin mor (heldigvis) synes hun dette er skikkelig stasplagg!

Her ser dere englebarna på 17.mai, og stakken begynner å bli stuttstakk...

 MEN, så måtte bestemor komme med kontrabeskjeden, at hun ikke fikk tid til å sy ny stakk til 17.mai, for hun hadde hendene fulle med å sy to krylling herrebunader! Og Signe ble ganske så lei seg... Hun sa ikke stort (noe som er enda verre!) og jeg fikk vondt i hjertet! Så da gikk det som det måtte - jeg tenkte .... Da må jeg trå te da!?!

Her er den delen av "prosjektet" hvor jeg er mer på hjemmebane! Har laget dobbelhekter til stakkelivet.

Jeg kan jo ikke sy.. Med det så mener jeg at jeg har aldri gått noen kurs eller lest bruksanvisningen på symaskinen. Men jeg har jo sett at andre syr og vet jo at det går an,- så da får`n bare gjøre det da..!?!

Jeg satt meg ned å lette etter stoff og mønster på data`n, men fant ikke noe mønster jeg synes noe om - og dessuten så tenkte jeg at det er sikkert vanskelig å følge mønster for en som aldri har gjort det! Også er jeg generelt glad i gjøre mine egne greier, ikke som alle andre - så da laget jeg heller mitt eget mønster jeg..! :)

 

Noe av grunnen til at shoppinga foregikk over data var at jeg ville holde stakkesyinga mi helt hemmelig - særlig for mamma!  Jeg var ikke interessert i at hun skulle få snusen i dette før jeg forhåpentligvis hadde noe å vise fram. Dette fordi at hun har jo sydd litt av hvert og er mammaen min - og mammaen min hun kan ALT (hvertfall i mine øyne kan mora mi alt som har med håndarbeid å gjøre! :) ) Og da kom hun sikkert til å si at jeg burde gjøre sånn og sånn, og ting jeg sikkert synes virker vanskelig - så da blir det sikkert MYE enklere å bare gjøre ting på min måte! hehehehe

Min måte ble å lage et liv som kan brukes på to sider (akkurat som en del av smykkene jeg lager!) for det er morsomt å kunne variere! Og har da gjort det samme med forkle, som er brunt på den ene siden og sort på den andre. Selene er "løse" og kan justeres, og livet er med snøring, så hun kan både bli høyere og bredere. Stakken og forkle kan også legges ned.

 

Det er klart at det kunne sikkert vært en idè å bruke den ekspertisen og spørre etter hjelp når man egentlig har mulighet til det - slik som sikkert normale folk ville gjort, men jeg er ikke helt normal...hehe :)

 

Hemmeligholdet gikk fint ganske lenge, og det var ikke lillemor som røpet seg heller!

Jeg måtte fortelle om syingen før alt var ferdig, for det var visst ikke bare jeg som hadde synes synd på jenta som gledet seg til stakk - det samme gjorde jo bestemoren også da!

Så hun sa at hun visste om en husflid hvor man fikk kjøpt ferdige liv, slik at hun bare kunne sy en enkel stakk - og dette mente hun å rekke. SØREN OG! Da måtte jeg jo røpe meg, men ga beskjed om at det var uaktuelt å få se før det var ferdig!

Sånn gikk det jo ikke, for dama var bedt på middag hjemme hos meg og masa høl i hue på meg, så måtte vise fram! (bare hun som får til det der...)

Men jeg fikk skryt og klapp på skuldra, så det gikk jo bra - men jeg hadde jo gitt beskjed om at jeg ikke kom til å ta opp en søm uansett da! hahaha

Jeg ELSKER jo våre gamle sølvtradisjoner og har hatt en forkjærlighet for bunad og folkedrakter i mange år, så det å sy noe selv og mekke sølv har vært kjempemorro! Har egentlig bare lyst til å sette meg ned og sy i vei!

 Har også laget ei sølje til veslemor som snart har bursdag ( sølvet på bildene er ting og tang jeg har mekket før...I mine skoledager osv.) men den er ikke med på stakkebildene, siden det er hemmelig noen dager til!

Hehe, tar med bilder av et annet lite hemmelig prosjekt som jeg hadde før jul - det var fyriermer til samboeren min sin bunad.

 Disse kan man jo strikke eller brodere, jeg valgte å brodere.

 Her fikk jeg også for meg at jeg ikke skulle si noe til mamma ( som er tåpelig siden dama har holdt kurs i det og det sikkert kunne spart meg for masse oppstartsproblemer,- for jeg brukte litt lang tid på å komme i gang og bli enig med meg selv åssen jeg skulle gjøre dette..hohoho) og mekket mitt eget mønster og strei på! Ikke de vakreste jeg har sett, men man må begynne et sted og jeg lærte masse til neste gang! :)



Tradisjonell kjærestegave ala gamledager... :)

Da har dere fått en liten innføring i hvordan gullsmeden gjør ting på sin egen, tungvinte måte - men moro er det lell! :)

De gale har det godt! Som mor, så datter... ;)

 

Ha en fin uke mine venner!

PS. på www.bergtatt-as.no har jeg en bunad/stakkesølv kampanje ut mars 2014, som går ut på at om du bestiller under dette i nettbutikken får du med bunadsørepynt på kjøpet! Ta en titt! ;)

Mvh. Anne / Gullsmeden på Bergtatt

 



 

 

 

 

 

 

 

ER DET VERDT DET..!?!  OG EN HYLLEST TIL DERE!

Det er merkelig hvor lang tid det tar å lage enkelte nye modeller!?! Man kan sitte i timesvis, ja over dager, og bare file og lodde og flikke på den samme tingen...
Det som er typisk er jo at det ofte er de tingene som sikkert for kunden ser "enklest" ut, som kan være de tingene/delene som er mest arbeidsomme!
Har akkurat gjort meg ferdig med et slikt tilfelle nå og vet ikke om jeg skal flire eller grine, når jeg tenker på hvor lang tid jeg har brukt på disse "småtingene" her...
Det er vel en grunn til at man ikke blir rik av å drive innenfor det håndverket jeg gjør... Eller la meg rette litt på det, man blir ikke rik på penger, men man får utløp for en kunstnerisk? trang som for enkelte sjelefrender er like viktig som penger!
Det som alltid er spennende er om modellen man har brukt alt for lang tid på til at det skal være såkalt lønnsomt, er brukbar til serieproduksjon.
 For det er en skikkelig nedtur om den kommer i retur fordi den enten har en skjult svakhet, eller bare ikke lar seg produsere. For kan den settes i produksjon, så har man i hvertfall en mulighet til å (på litt sikt )tjene inn igjen alle timene og utleggene man har hatt på å lage den. Men får du den i retur, er det bare tap - rett og slett! Og det er kjipe greier, for man legger ikke sjela si i å lage noe nytt - uten at det svir om den ikke kan brukes.

 

Jeg vet ikke om alle har det sånn, men hver ny modell føles som et barn.
Jeg har håp og planer for hver enkelt, og ser for meg framtiden og forskjellige bruksområder for de små gullene mine. Gjerne flerbruksområder slik at de kan bli og gjøre det beste ut av egenskapene de har fått tildelt! :)
Som dere skjønner så er ikke dette "bare" en jobb - det er personlig!
Så de gangene det skjer (heldigvis IKKE ofte) at noen står i smia og klager over at de synes det er SÅ dyrt, eller at de ikke synes det er noe særlig i det hele tatt - så må jeg vel innrømme at det gjør litt vondt i hjertet...
Men man kan ikke irettesette en kunde og spørre dem om hvor mye de tjener for så og fortelle hva jeg eventuelt  kan ta ut i lønn, hva det koster å drive selv, tvinge dem til å stå og se på hvor lang tid det faktisk tar fra begynnelse til slutt i produksjon eller alle tankene og idèene jeg har før, under og etter at et smykke er blitt til...
Hadde de visst, så hadde de vel bare ristet på hodet og lurt på hvorfor jeg ikke bare fant på noe annet!?!
Men dette er barna mine og det er livet mitt! ( jaja, i tillegg til den fantastiske familien jeg har som ikke er laget av edelt metall da!) :)

Vi er ikke så mange som designer og produserer smykker her i Norge. Det er dyrt, og vi har ikke sjanse til å konkurrere med de som for eksempel designer her, men får det produsert i utlandet.
Og i hvertfall ikke med bijouteri - altså de uekte smykkene. Men så kan heller ikke disse konkurrere med oss om kvaliteten og servicen - og ikke minst YRKESSTOLTHETEN! :)
Og som sagt, jeg blir ikke rik av dette på penger, men håper jo at det skal bli greit etter hvert da jeg har klort meg fast i 9? år.(Har en VELDIG forståelsesfull samboer)

MEN jeg er rik på å få drive med det jeg brenner for. Jeg får utløp for kreativiteten min og får gjøre det jeg elsker!

 

 Og det som gjør det verdt det og som gjør at jeg fortsetter, det er jo DERE!

 Dere som kommer innom smia eller handler i nettbutikken min, som tar kontakt over facebook og som sier at dere har falt pladask! Dere som sier dere er kjempeoverrasket over å finne annerledes og personlige smykker. Smykker jeg har laget som dere sier er perfekt som en 40-årsgave, en morgengave, til bunaden, til bestevenninnen eller som du bare må kjøpe til deg selv!

 Det er dette som gjør at man fortsetter og å ha troen på at det kan gå! Det betyr så uendelig mye - mye mer enn dere sikkert forstår når dere meddeler det. Jeg tar det med meg videre, både i hverdagen og i min lille boble av en smykkeverden!

 

Vil avrunde med å takke dere og krysser fingrene for at de små duppedingsene mine ikke var strevsomme for ingenting, men kan brukes til både det ene og det andre jeg ser for meg..
God helg!
Mvh.
Anne
www.bergtatt-as.no

Hvordan "Astas Valmuer" ble til...

Grunnen til at jeg har valgt å drive for meg selv, er jo så klart det å ha full kreativ frihet! Det å kunne lage det jeg vil, akkurat når jeg får et innfall og blir inspirert! Og det å bli inspirert, det kan man bli av hva som helst egentlig..Minner, en interesse, barna sine eller noe man har sett på tv!?!
Under skal dere få se deler av prosessen med å produsere "Astas Valmuer" i bilder og med tekst, men først skal det få historien bak idèen:
Jeg rotet rundt i arbeidsbenken min (og der ligger det MYE rart etter årenes løp...) og kom over ei "skrode". Skroder er sølv som kan være en modell man har ødelagt, eller ikke får brukt - eller ikke er fornøyd med, så man vil smelte den om. Denne skroden var noe mamma mest sannsynlig hadde brukt som en mal på et arbeid til en kunde!?!
Jeg synes den hadde fin form og den minnet meg om en valmue... Og min bestemor Asta, var glad i hagen sin og stelte den godt. Og hun hadde et bed med noen valmuer... Dette husker jeg så godt fordi jeg var der på sommerferie som barn, jeg var 9 - 10år tenker jeg. Vi sto ute i hagen ved bedet, da en hun kjente kom forbi og så valmuene. Og jeg husker han sa på skikkelig "krylling" (dialekt): Neimen, Asta! Har`ru blitt slekk ein NARKO`TIKER!?! 
Dette kommer jeg aldri til å glemme, for jeg må trekke på smilebåndet over uttrykket narko`tiker - istedet for narkoman...:) Og min bestemor hadde sin største morro over å liksom ha opiumsvalmuer i hagan`!
Og dermed ble "Astas Valmuer" noe jeg MÅTTE lage! Mer skal det ikke til altså, enn å assosiere valmuer med narko`tikere og sin bestemor!

Starter med å sage ut formen fra ei plate.

Så hamres overflaten.

Så legges blomstene i ei pukkelanke og kuves med knoppstempel.

Også må det jo smeltes små kjørner...

Filer og sjekker formene, og prøver meg fram...

Ser hvordan det blir før lodding.

Starter med å lodde øskenet til stenen først...

Så har jeg loddet fast en del av kjørnene - begynner å se fine ut!

Lodder fast ei ringskinne til blomsten!

Lodding av oppheng til ringlåskjede.

Lodding av oppheng til anhenget slik at det ligger pent under bruk.

Så må det loddes stifter til ørepynt!

Slip og polering, og vi nærmer oss ferdig resultat...

Siste finish! En runde i poleringstrommelen!

Vakre ørepynt av "Astas Valmuer".http://bergtatt-as.no/nettbutikk/_repynt/_60022_astas_valmuer/

"Astas Valmuer" anheng på ringlåskjede.

Et bed av valmuer i alle regnbuens farger!

"Astas Valmuer" anheng med kjede. http://bergtatt-as.no/nettbutikk/anheng_m_kjeder/_20042_astas_valmuer/

Alle jobber skal gjøres - store og små!

Når du ser bildet av smykket over, så tenker du mest sannsynlig ikke over at det muligens ligger noe jobb bak å feste den perlen nederst på smykket...!?! Den er jo bare der, og perlen har jo ikke gullsmeden dyrket fram selv! Men ta en liten titt under, så skal du få se noen av de små puslejobbene som følger med yrket til en produserende gullsmed....:)

Vi starter med å bore opp perlene, slik at hullet blir stort nok til at man kan få en sølvtråd/perlestift i mellom.

Jeg starter som regel med et bor på ca. 0,8 m.m. før jeg skifter til ett på 1,0 m.m. Grunnen til at det må gjøres gradvis er at perlen "går varm" når boret går tyngre, og da blir både boret og perlen litt "brent". Dvs. at boret blir sløvt og perlen blir stygg og det lukter noe som vi på fagspråket kaller "PERLEBÆSJ"!( ok, alle gjør nok ikke det, men det er en særegen lukt, og uttrykket ble flittig brukt på verkstedet til Huldresølv... Hei Tone og L8 :)! )

Borer opp flere når jeg først er i gang...

Når perlene er boret opp, må man lage perlestifter! Da bruker jeg 1 m.m. sølvtråd som kuttes i passe lengder.

Lager flere av disse når jeg først er i gang - for dette er forbruksvare! :)

Så tar man en og en av de korte sølvtådene og holder i ei tang.

                                        Så varmer vi forsiktig i enden av tråden.

                                                       Nå er det like før det skjer noe....

Når sølvet er varmt nok begynner det å smelte,og trekke seg sammen.

Så må man bare stoppe i tide!

Da har jeg fått laget en liten gjeng!

Slik ser de ut etter å ha vært i "koken"!

Så må hver og en pusses så de blir fine...

DA kan vi begynne å sette dem sammen!

Da benner vi tråden rundt og kutter.

Så kan den festes til et smykke!

Og der var den på! Prikken over i`en og krona på verket! Som sagt, alle jobber må gjøres! Store og små... :)

www.bergtatt-as.no

God helg!